Det stormer i diskusjonen rundt ulike typer granulat til kunstgressbaner om dagen, og diverse politiske partier og meningsfeller går sterkt ut og referer til historier om kreft, død, skrekk og gru. Det synes rart at så mange velger skremselspropaganda. Vi får telefoner og e-poster ukentlig fra svært bekymrede foreldre som er redde for å la barna sine være på kunstgress og lekeplasser. Problemstillingen virker å drives frem av synsing fremfor fakta.

 

La oss starte med å konkludere med at det ikke er helsefarlig å spille på kunstgress! 

 

Folkehelseinstituttet (FIH) undersøkte helserisikoen for fotballspillere på innendørs kunstgressbaner i 2006 og anbefalte deretter å bytte SBR granulat til mer miljøvennlige alternativet om det var mulig. Bakgrunnen den gang var at det var for lite kunnskap om eventuell lateks allergi. Allerede da handlet det om føre var prinsippet som følge av manglende kunnskap. 10 år og fler enn 100 uavhengige, nasjonale og internasjonale tester senere antar vi at SBR leveres til mer enn 90 % av alle fotballbaner i Norge. Spørsmålet var og er om bedre alternativ finnes? FIH uttaler i 2006 at helsegevinstene ved kunstgressbaner er større enn ulempene dersom gode alternativ til SBR granulat ikke finnes. Det betyr at bruk av SBR faktisk fører til at vi klarer å bygge så mange 3. generasjons kunstgressbaner (betyr sand og gummi i kunstgresset) som vi faktisk gjør til glede for barn, unge og voksne. Alternativ gjenbruk av SBR er begrenset og bildekkene hadde da mest sannsynlig gått til forbrenning.

 

Av alle som uttaler seg om negative effekter ved bruk av SBR er det dessverre ingen som kan mye om alternative gode løsninger.

 

Miljødepartementet konkluderte i 2012 med at det er trygt å bruke resirkulert gummigranulat som innfyll i kunstgressbaner, og at det er enda mindre risiko for lekkasje av miljøfarlige stoffer ved bruk av SBR i pad, løpedekke eller fallunderlag. Vi vet også at kravene og kvaliteten på råvaren, altså bildekkene, stadig blir bedre og strengere. Vi vet også at seriøse leverandører av SBR gjør ukentlige analyser av materialet de leverer til kunstgressbaner, og alle disse er lett tilgjengelige for allmenheten.

 

Miljødepartementet definerer ikke SBR granulat som farlig avfall. 

 

Nyhetssaker fra USA og Nederland presenterte kunstgress som kreftfremkallende, noe som blant annet medførte midlertidig stenging av 70 baner i Nederland. Politikere og andre meningsfeller kaster ut tabloide påstander som fortsatt preger avisoverskriftene. I desember 2016 konkluderte ”Dutch National Institute for Public Health and the Environment” (RIVM) at det ikke finnes noe link mellom kunstgress og leukemi eller lymfe kreft. Nøyaktig samme konklusjon ble i januar 2017 publisert av Washington State Department of Health.

 

Gummigranulat er ikke giftig. De er ikke farlig å få i skoen, på huden, eller i munnen. De er ikke farlige. Risikoen for kreft øker ikke ved å spille på en kunstgressbane.

 

Kunstgressbaner har ofte behov for etterfylling av granulat. Det sies at granulat blir borte på mystisk vis, og det er mange som spør hvor granulatet forsvinner. Kan det være at vi leverandører av kunstgress og innfyll ønsker mer- salg? Kan det være at manglende vedlikehold gjør at granulatet komprimerer seg, og at vi tror det er behov for mer innfyll mens sannheten er en annen? Kan det være at det finnes ulik kvalitet på SBR granulat i markedet, og at problemstillingen er mer sammensatt? Kan det være at det ikke tilrettelegges for tilbakeføring av granulatet i banen etter vinterdrift? Kan vi ved bruk av annen drenering i banen unngå at overflatevannet tar med seg granulat ut i naturen? Svaret er JA på alle spørsmålene.

 

Mepex Consult tror SBR fra kunstgressbaner kan stå for 1500 av 8000 tonn mikroplast som dannes per år i Norge. Helt åpenbart må det iverksettes tiltak mot dette, og her må alle krefter mobiliseres. At SBR er et så stort problem virker likevel å være relativ ny informasjon da kunstgressbaner ikke er nevnt som vesentlig kilde i Miljødepartementets rapport fra 2015. Her må faginstansene virkelig invitere med oss leverandører av kunstgress slik at vi sammen kan gjøre noe med problemet. Fisk i havet skal ikke spise mikroplast, men de skal heller ikke spise resirkulert EPDM granulat som vi vet i mange tilfeller inneholder kadmium.  

 

Det skal faktisk være mulig å tilbakeføre tilnærmet alt granulat som blir borte underveis, og det er i dag mulig å gjenbruke granulatet etter > 10 års bruk.

 

Gitt at vi unngår at granulat, uansett type som er tillatt i fremtiden, forsvinner fra banene finnes det i dag allerede teknologi for gjenvinning av alle komponenter i gammelt kunstgress. En gammel kunstgressbane sendes Re-Match Aps i Danmark og 99 % av den gamle banen blir til nye produkter. Der separeres gress, backing, sand og granulat før det renses med formål å gjenbrukes i andre eller tilsvarende produkter. Mobile løsninger som kan separere og rense granulat som har kommet utenfor banen finnes også. Spørsmålet er om noen er villige til å betale for tjenesten når alternativet med å kjøpe nytt granulat oppleves som enklere. Målet må være at innfyll tilbakeføres til banen hver vår, og at behovet for etterfylling blir et minimum.

 

Ingen mer enn oss som leverandør ønsker forskning og bevis på hva som er beste løsning for innfyll i fremtidige kunstgressbaner i Norge. Vi fører mange ulike typer innfyll, men er de bedre enn SBR? Et skrekkscenario for oss er om byggherren ber om pris på kunstgress, men da med annet innfyll enn SBR uten å spesifisere egenskaper, type eller kvalitet.

 

Noen må regulere og spesifisere hva som er alternativer til SBR slik at det blir forutsigbart å være både kunde og leverandør, for slik det er i dag åpnes det opp for cowboytilstander.

 

Alternative resirkulerte produkter kommer ofte fra Øst-Europa eller Kina, mens kork-produkter kommer fra mer eksotiske land, og felles for mange av disse produktene er at her finnes ingen kontroll eller forskning på hva det faktisk inneholder og hvilken livssyklus vi kan forvente. Det eneste vi som leverandør vet er prisen. Vi vet det kommer i alle prisklasser, og at definert god kvalitet koster 5-12 ganger prisen av SBR. Det er grunn til å mene at alternativt innfyll må være nyprodusert EPDM (ethylene propylene diene monomer) eller TPE (thermo- elastic polymers), men også her baserer markedet seg mye på synsing og produsentens egenkomponerte datablad.

 

Kan vår uvitenhet og politikk lede til at vi betaler mer for et mindre miljøvennlig produkt som på grunn av høyere pris fører til at det bygges færre kunstgressbaner?

 

Der hvor politikerne eller andre tvinger byggherre (klubb/ kommune) til dyrere innfyll opplever vi ofte at det ikke er økonomi til drift, vedlikehold og etterfylling, og resultatet blir halvert levetid på kunstgresset.

 

ProTurf AS har ikke kjemikere, biologer eller journalister ansatt i selskapet, men vi ønsker å delta i debatten. Vi ønsker å tilby produkter som ikke skader miljøet, men vi ønsker også å legge til rette for økt aktivitet gjennom gode spilleflater med lang levetid. La diskusjonen om bruk av granulat baseres på forskning og ikke synsing. Det er vi alle tjent med på sikt.  

 

Basert på teksten ovenfor vil ProTurf AS jobbe videre med følgende;

• Innføre panteordning på gammelt innfyll både etter drift og ved bytte av kunstgress 

• Berolige brukere av kunstgress med at SBR granulat ikke er helsefarlig

• Iverksette tiltak sammen med baneeier som reduserer behov for nytt granulat underveis i levetiden

• Oppfordre brukerne av kunstgressbaner til å tømme klær for granulat før det puttes i vaskemaskinen

• Fortsette å informere markedet om at alle alternativ til SBR ikke nødvendigvis er bedre alternativ

• Markedsføre og anbefale drensløsninger som ikke leder til innfyll i drensvannet  

 

Kanskje kan noen av dere som har lest helt hit kan hjelpe oss med enda flere tiltak?

 

 

 

Kilder:

www.rematch.dk

www.parkmaskiner.com

www.driva.no

www.miljodirektoratet.no

www.aftenposten.no

www.genan.dk

www.nrk.no

​

​